Å ha en pappa i Forsvaret

Jeg fikk forespørsel om å skrive en tekst, helst da om en spesiell dag eller om en høytid der pappa ikke var tilstede på grunn av jobben hans. Men for meg så ble det veldig feil, for savnet er der hver eneste dag i uken. Ensomheten og savnet er der uavhengig om man er omringet av masse familie eller ikke, om det er en spesiell dag eller ikke.

Det er ikke mange i Norge som kan sette seg inn i den situasjonen jeg er født og oppvokst i. Nemlig å ha en far som jobber i Forsvaret. For livet som Forsvarsbarn er ikke lekende lett.

Min far har vært mye i utenlands operasjoner gjennom årene, og det har aldri vært lett å ta farvel. Men inni meg så vet jeg hvorfor han drar, og at jeg ikke vil være den som stopper han. Ofte når pappa reiste ut i tjeneste, var det til land vi ikke visste særlig mye om. Det gjorde slik at jeg måtte finne informasjon om den plassen han skulle til, det gav meg litt ro i sjelen.

Det er viktig med forberedelser når et familiemedlem skal ut i tjeneste, for hverdagen forandrer seg brått enten man vil eller ikke. Hele familien får reaksjoner når et familiemedlem har en slik jobb, og man føler at risikoen er større for at noe skal gå galt. Gjennom årene har jeg måtte finne informasjon på egenhånd, for det har ikke vært veldig mye hjelp å få. Jeg var ikke et lite barn og jeg var heller ikke en voksen. Jeg falt midt mellom, for jeg var i den gruppen som ble glemt og dermed eksisterte det ikke mange hjelpemidler som kunne hjelpe meg med den prosessen jeg gikk gjennom.

Jeg har egentlig aldri vært åpen om det å ha en far i Forsvaret. Dette har mye å gjøre med at jeg aldri greide å sette ord på følelsene og tankene mine, så jeg endte opp med å la det boble på innsiden. Jeg hadde ingen å prate med, en som kunne være objektiv og komme med forståelse, når mamma eller broren min ikke var de jeg ville prate med. For den jeg aller helst ville prate med, var jo ikke hjemme. Jeg gikk siste året på videregående når jeg møtte veggen. Det var da pappa var i Afghanistan.

Det var først 7 måneder etter at pappa var kommet hjem at jeg virkelig merket hvor alvorlig mine problemer var. Angsten jeg hadde hatt gjennom barndommen hadde blitt enda verre, jeg forble relativ taus på skolen, jeg ville ikke gjøre noen ting egentlig for jeg var redd for alt. Jeg var redd for at noe skulle skje med min familie, at noe gjorde sånn at de ble revet bort fra meg. Det kan jeg garantere at ikke er en god følelse.

Jeg var såpass heldig at jeg fikk mulighet til å starte hos en psykolog som jobbet i Forsvaret. De timene jeg tilbrakte med han, var det som gjorde at hodet mitt klarnet. Jeg lærte å se ting annerledes, jeg lærte at det er risiko i alt man gjør og man kun kan gjøre det beste utav ting. Men det viktigste jeg lærte var at livet i seg selv er en risikosport. Man skal ikke stoppe å leve bare fordi man er redd for hva som kan skje, man skal leve fordi man har bare et liv og at man burde gjøre så godt man kan. Denne prosessen gav meg tilbake livet som jeg hadde satt på autopilot, jeg begynte å eksistere igjen og jeg begynte å ta avgjørelser som angikk meg selv. Jeg begynte å leve.

Høsten 2011 tok jeg en stor avgjørelse, og det var å flytte til en annen by for å studere. Jeg følte meg sterkere enn noen gang og var klar for en forandring. Så hvis noen hadde spurt meg for 10 år siden om jeg kom til å bli noe, så hadde jeg sikkert sagt nei. For jeg var langt nede og følte det var ingen hjelp å få. At ingen forsto hvordan jeg hadde det. I dag sitter jeg her og er nesten ferdig utdannet som sivilingeniør. Hadde ikke jeg fått den hjelpen jeg trengte, så hadde ikke jeg hatt denne utdannelsen, og jeg hadde ikke hatt noe liv. Jeg hadde heller ikke vært klar for å flytte hjemmefra og være selvstendig. For jeg trengte å lære at det er altfor mange ting jeg ikke kan kontrollere.

Det er viktig å forstå at i mange tilfeller så blir problemene verre i tenårene. Det var i alle fall sånn med meg, og det var vel egentlig hovedgrunnen til at jeg har valgt å stå fram med min historie.