Å miste sin kjære til krigen i hodet

En travel onsdag i februar 2015 stoppet alt opp. Jeg fikk telefon fra
barnehage og SFO om at barna ikke var hentet av sin pappa.  Klokken var 17:15.
Jeg tar meg selv ofte i å gjenoppleve den dagen i hodet mitt.
Prøver å finne løsninger og svar. Men uten hell.
Ingen lange brev med forklaringer på hvorfor lå igjen.
Stig valgte selv å forlate livet etter en krig i hodet han ikke klarte å vinne over.  Jeg vet han hadde mange vanskelige tanker fra
flere utlands oppdrag, men aldri at det var så ille.
Det er ikke bare opplevelser fra oppdrag han slet med, men andre
private ting også. Noen mener det har en sammenheng, men det får vi aldri svar på.

Stig har tjenestegjort i Kosovo, Iraq og flere turer til Afghanistan.
Han elsket å få reise ut, å kunne forklare meg hvor fri han følte seg.
Han drømte om å bli soldat fra han var liten gutt, å levde ut drømmen. Men drømmen hadde noen bakdeler.
Jeg kunne våkne opp av at han hadde mareritt, men han var som mange
menn, dårlig til å prate om følelser og tanker han hadde om jobb og ellers det som plagde han.  Han sa alltid at han ikke ville jeg skulle engste meg.

Skyldfølelsen kom med en gang jeg skjønte hva som hadde skjedd.
Vi hadde bodd fra hverandre i ett år, men hadde i noen måneder jobbet med å finne tilbake til hverandre.
Så jeg la skylden fort over på mitt valg med
å ta med barna å flytte fra Rena.
Uken før vi mistet han var det vinterferie. Vi ble enige om at han skulle ta kontakt med en psykolog i leiren som var spesialist på familie og par. Men så langt kom han aldri.

Jeg klandrer ingen for valget Stig tok. Det var hans eget valg og jeg tror at om man har det så vondt at man ikke ser annen utvei,
så får jeg trøste meg med at han har det bedre nå.
Klart jeg har vært sint. Sint for at han lot barna sitte igjen uten en pappa,
sint for at han ikke la igjen forklaringer, sint for at han ikke tok tak i ting mye tidligere,
sint på forsvaret for at de ikke kjente til problemene og sint fordi jeg aldri mer får se han sammen med barna våre igjen.
Men sinne er en sunn del av en sorgprosess.
Men jeg skylder ikke på noen andre enn Stig for valget han tok.

Jeg håper at vår historie kan gi lærdom for andre med vanskelige tanker.
Det finnes masse hjelp å få både i og utenfor forsvaret. Men man må tørre å be om det. Det er ikke flaut å få hjelp til å få tanker på knagger.
Om man utad er seg selv, men inni har det vondt, er det vanskelig for de rundt å hjelpe.

Det er så mange rundt deg som er glad i deg, å de får det veldig tøft og vanskelig uten deg i livet. Ett savn og en sorg som alltid vil være der. Det gjør fryktelig vondt.

Vi er utrolig heldige å få være en del av forsvarsfamilien.
Fra dagen det skjedde har kolleger og venner i forsvaret omfavnet oss
på en hel fantastisk måte. Ingen sivil arbeidsplass hadde klart å gi
den omsorgen, støtten og tilbudene vi har fått.

Og etter en vakker minnedag på Akershus festning i november ble
jeg igjen minnet på hvorfor Stig elsket jobben sin.
Tusen takk for at vi får lov å fortsette å være en del av forsvarsfamilien etter at stig valgte å forlate livet.

Caroline.

 

(Innsender har selv valgt å ikke være anonym)