Da den tøffe masken falt …

Under min manns første periode i Afghanistan taklet jeg hverdagen her hjemme forholdsvis greit, til tross for noen alvorlige hendelser. Hvor jeg hentet kreftene fra vet jeg ikke, men kanskje er det sånn at når det aller verste skjer så holder man seg oppe? Man setter til side tanker som er uvesentlige, og sorterer ut både egne følelser og behov. Fokuset ble iallfall for meg å spare han som var ute for unødige bekymringer. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg maktet det. Jeg mestret også å geleide meg gjennom de 180 dagene med hodet hevet. Det er vel her essensen ligger – dette skulle jeg mestre!

Overlevelsestaktikk
Min måte å takle dette første oppdraget på kan karakteriseres som en overlevelsestaktikk. Jeg hadde mobilisert så mye på forhånd, og lot som sagt ikke de vanskelige følelsene slippe til. Neste avskjed på Gardermoen militære flyplass var i februar 2012. Med åpent sinn, erfaring på bakbeina og et litt mer avslappet forhold til at han skulle reise fra meg, vinket jeg ham avgårde da flyet tok av fra rullebanen.

Som sist var selve avreisedagen ingen god dag. Det ble stille, tomt. Reisen starter jo egentlig den dagen jeg får beskjed om at han skal bidra i Afghanistan. Fra da av går jeg inn i et eget modus, mer eller mindre ubevisst. For å forberede meg på hans oppdrag og mitt «oppdrag». Han skal gjøre en viktig jobb ute, og jeg skal ivareta det som er hjemme og støtte ham. Fokuset blir selvfølgelig hans oppdrag, og sånn må det være. Han skal gjennom uker med forberedelser, og vi må sammen forberede alt det praktiske. Forsikringer, testamente, økonomi og «drift av hjemmet». Alt må være klart til avreisedagen.

Seks måneder, eller 180 dager, kan føles som en evighet. Min strategi ble å dele perioden inn i tre – fram til første leave som er etter to måneder, så fram til neste leave og deretter til dagen da vi han igjen skulle forbli på norsk jord. Min tøffe maske fra forrige oppdrag kom raskt på, og igjen fortrengte jeg frustrasjon, frykt og ensomhet. Min overlevelsestaktikk denne gangen ble å fylle hverdagen med så mange aktiviteter og gjøremål at jeg slapp å tenke.

Jeg sa ja til alt – absolutt alt, for å unngå å la følelsen av å være helt alene i verden tvinge seg fram. For den følelsen lå som en svart trussel, og snek seg stadig nærmere mitt mestrings-territorium. I hodet mitt hadde jeg alt klart dersom det verste skulle skje.

Kun en gang lot jeg frykten slippe gjennom. En ettermiddag da jeg bare skulle en tur i fryseren for å ta fram noe mat, ble blikket mitt ledet mot noe utenfor vinduet. En politibil. Rett utenfor vår inngang! Den frosne kjøttdeigen jeg nettopp hadde tatt ut av fryseskapet, glapp ut av hendene. Hjerteslagene dunket så intenst at svetten piplet, og jeg var sikker i min sak; nå kom beskjeden! Tanker jeg hadde skjøvet totalt bort, i frykt for å miste fotfestet, presset seg i løpet av et tiendedels sekund igjennom.
Jeg ventet – i noe som føltes som evighetsminutter- på at ringeklokkens dur skulle bekrefte min konklusjon. Ingenting hendte. Forsiktig lot jeg blikket igjen ledes mot ruten ut mot gaten. Den hvite politibilen ble satt i revers, og vendte snuten bort fra min inngang.

Kanskje var dette starten? Min overlevelsesteknikk var i iallfall i ferd med å rakne. Samtidig med at lettelsen skylte gjennom meg, kjente jeg meg med ett sliten. Veldig sliten..

Likevel fortsatte jeg som før. Fullbooket avtalebok, jobb, treningstimer, hjemme-gjøremål ute og inne, samtalepartner for venninner … Jeg fortsatte å si ja til det aller meste, til tross for at min vektskål var fylt til randen.

Så kom smellen
For en med «snill-pike» syndrom, kan følelsen av at livet rakner føles helt maktesløs. Et bilde, skapt av en selv og godt festet hos andre – der det aller viktigste består i å tilfredsstille alle andre enn deg selv – er ikke lett å snu. Spesielt ikke når man ikke engang våger å si fra at nå er veien ned kjellertrappen faretruende nær. DET føles som et enormt nederlag. Min situasjon gjorde da heller ikke det hele noe enklere. Jeg var jo den som skulle være sterk, jeg skulle «holde fortet», jeg skulle skjerme min mann i forhold til hans oppdrag, jeg skulle svare på alle spørsmål her hjemme og støtte ham.

Etterhvert begynte nattesøvnen å avta. Det å åpne øynene på morgenen for å ta fatt på enda en ny hektisk dag, føltes som å skulle stille i et maratonløp totalt utrent. Matlysten forsvant. Gråten presset seg fram i situasjoner som jeg normalt hadde total kontroll på. Jeg trakk meg inn i meg selv, i et fullstendig kaos. For hvordan skulle jeg takle dette?

Alt, hver eneste tanke og følelse ble lagret inne i meg selv. Ingen, ikke engang mine aller nærmeste fikk nyss om alle de vanskelige og tunge følelsene som slåss om plassen inne i meg.

Så smalt det.

Plutselig en dag, mens jeg stod på badet etter morgendusjen, rant bare tårene i strie strømmer. De stoppet ikke. Jeg sank sammen på gulvet, fullstendig utmattet, uten mulighet til å kjempe imot. I et ørlite sekund vurderte jeg å reise meg, å sette på meg «den tøffe masken» igjen, men jeg ga opp.

Heldigvis har jeg en veldig oppegående og forståelsesfull lege, som kjenner min situasjon. Han ba meg ta en pause. Akkurat i tide, før jeg var i ferd med å ta første steg ned kjellertrappen.

I begynnelsen sov jeg. Først urolig, deretter sammenhengende. Samtidig ble en fullbooket avtalebok byttet ut med lange treningsøkter og turer i frisk luft. Etterhvert klarte jeg å møte de følelsene jeg hadde skjøvet til side. Jeg fant veien til meg selv og mine egne behov igjen. Fortsatt i et ganske stakkato tempo, fortsatt med «snill-pike» statusen godt plantet i panna. Jeg åpnet meg kun for de aller, aller nærmeste. Å snakke med noen som ikke har vært i en lignende situasjon føltes meningsløst. Ingen ville forstå.

Selv om jeg måtte la masken falle, og jobbe med de vanskelige følelsene, ble jeg sterk. Jeg som normalt ikke engang gråter av en følelsesladet film, hadde godt av å la tårene strømme fritt. Det er ikke alltid hverdagen her hjemme føles like enkel, og ensomhetsfølelsen jeg var så redd for å kjenne på kan løses ved å snakke med noen, – som forstår og vil lytte.

Jeg vet at neste gang min mann blir bedt om å reise ut, vil jeg svare et ubetinget ja. For jeg vet at jeg vil mestre min hverdag her hjemme, uansett om jeg vil felle en eller to tårer, om savn eller frykt dukker opp i mitt følelsesregister. Noen grep kan jeg selv ta, som for eksempel å gi litt slipp på «snill-pike» -syndromet. Jeg kan ikke forutsi hvordan min hverdag blir neste gang, men jeg føler meg litt sterkere, litt modigere og bedre i stand til å takle følelsene, fordi jeg har våget å bli kjent med også de som kan kjennes vanskelig å takle.

Innerst inne er jeg enormt stolt over å ha en mann som vil bidra på vegne av Norge i land som er avhengig av støtte utenfra, til tross for at han vet hva prisen kan bli. Denne stoltheten skal ingen få ta fram meg!

Foto: Colourbox