HURTIG OMSTILLING

En formiddag i januar 1999 piper det plutselig i Geirs personsøker. Noen timer senere er han ute av døra og borte på ubestemt tid!

Det er 19 år siden dette skjedde, og tankene går tilbake til en tid da livet vårt som familie stadig tar nye og utfordrende vendinger. Det starter med at Geir undertegner IRF-kontrakt med Luftforsvarets innsettingsstyrke 338 skvadron. Han kan dermed på kort varsel innkalles til å bidra i Internasjonale operasjoner på vegne av Norge og NATO.

Siden Luftforsvarets kampfly ikke hadde vært i skarpe operasjoner utenfor Norges grenser siden 2.verdenskrig, så han det som lite sannsynlig at det noen gang ville bli alvor. Hans tanke da han valgte å signere var at han ville få delta på litt flere og spennende øvelser, få mer trening, i tillegg til en liten økonomisk gevinst da sluttbonusen ville bli utbetalt ved kontrakts-slutt etter 3 år. Penger som ville komme godt med når vi en gang skulle kjøpe egen bolig.

Det var derfor mange tanker som fòr gjennom hodene våre da Geir en dag i oktober -98 mottar brev fra Ørland hovedflystasjon med varsel om høynet beredskap i forbindelse med en mulig deployering av Luftforsvarets innsettingsstyrke til Italia, grunnet den pågående konflikten i Kosovo. I løpet av kun få døgn er han på vei til Italia og basen Grazzanise i nærheten av Napoli.

Før han drar forsøker Geir etter beste evne å forberede Caroline på sju år, men det er ikke så enkelt. Det er første gang han er med på noe slikt, og verken han eller jeg hadde fått noen tips eller gode råd om hvordan vi burde forberede et barn på slikt. Vi forsøker å bruke sunn fornuft. Tiden er knapp, og situasjonen uoversiktlig. I frykt for å skremme henne får hun derfor sparsomt med informasjon.

Det er en surrealistisk tid. Hjemme på kjøkkenbenken ligger et ark med nødvendig informasjon, blant annet kontaktinformasjon og viktige telefonnummer. Det er ikke lov å bruke mobiltelefon på basen på grunn av fare for avlytting, og telefonnummeret til hjemmestøtte-telefonen skal kun benyttes dersom det er strengt nødvendig. Å bli advart mot avlytting er mer enn nok til å få pulsøkning for min del.

Jeg forbereder meg på at mesteparten av kommunikasjonen oss imellom må bli pr brev. Jeg har alltid vært glad i å skrive, så akkurat det ser jeg ikke så mørkt på. Postgangen og ventetiden derimot, viser seg å være verre å forholde seg til. Geir har mobiltelefon, men det er dyrt å ringe til og fra Italia. Og så er det denne avlyttingen da…

Alt er nytt og ukjent. Uforutsigbart. Jeg har vært kronisk syk med tarmsykdommen Crohns siden jeg var barn, så uforutsigbarhet er ikke et ukjent begrep. Sykdommen har lært meg at jeg ikke kan forutse hva morgendagen bringer. Det er bare en ting å gjøre – ta dagen som den kommer og forsøke å gjøre det beste ut av den.

Gjennom nyhetene fikk vi vite at situasjonen i Serbia og Kosovo var anspent. Hjemme i Blystadlia i Rælingen, der vi hadde bodd i vel et år, sitter jeg nå alene med ansvaret for vår datter, samtidig som jeg bærer på en stor sorg. Jeg har noen få gode venner der, men kjenner ingen som er i samme situasjon som meg. Nærmeste familie er mine foreldre i Kristiansand.

Vi hadde lenge ønsket oss et barn til, og Caroline håpet stadig på at hun skulle få et søsken. Da ønskebarnet lot vente på seg, søkte vi hjelp. Gleden var derfor stor da jeg ble gravid etter en hormonbehandling. Vi var enige om å holde graviditeten for oss selv inntil jeg var passert de mest kritiske 12 ukene.

Kun kort tid før jeg var på tryggere grunn, får altså Geir innkallingen. Vi synes tidspunktet er uheldig, men blir likevel enige om at vi skal klare det. Jeg husker hva jeg hadde lovet meg selv da jeg valgte å dele livet mitt med han. Så langt det var mulig ville jeg ikke stå i veien for jobben hans. Sykdommen min kunne til tider ta mer plass i livet vårt enn jeg ønsket, men Geir var alltid der for meg, som en solid støtte og bauta.

Det går fint med meg i svangerskapet. Jeg har få svangerskapsplager og blir i tillegg fulgt nøye opp ved kvinneklinikken. Jeg forsikrer han om at dette skal gå fint. Dette skal jeg klare!

Det er kun få dager til Geir må reise, da jeg en morgen våkner med en underlig følelse. Instinktivt tar jeg meg til magen, lukker øynene og søker innover i meg selv. Jeg føler plutselig ingen kontakt med det lille som vokser i magen. Jeg står opp og går rett på toalettet. Ingen synlige spor. Kanskje det ikke er noe galt likevel? Jeg kler på meg og lager frokost før jeg vekker Caroline. Jeg blir gående hvileløst rundt i leiligheten mens hun er på skolen og Geir på jobb. Jeg blir mer og mer sikker på at det er noe galt, men jeg har ingen håndfaste beviser. Ikke annet enn en sterk intuisjon.

Under middagen merker Geir at jeg er unormalt stille. Er det noe galt? spør han, med en anelse bekymring i stemmen. Da Caroline er gått til en venninne for å leke, klarer jeg ikke å holde mistanken for meg selv lenger. Geir vil at jeg skal ta kontakt med lege for å få en undersøkelse, men uten spesifikke symptomer er jeg usikker på om jeg vil bli prioritert. Forklar situasjonen vi står overfor. Jeg er nødt til å vite at alt er bra før jeg drar, nærmest kommanderer han.

Jeg ringer direkte til vakthavende lege på kvinneklinikken og blir møtt med den største forståelse. Jeg tar en telefon og ordner pass til Caroline. Kort tid etter vi på vei til sykehuset.

Vi blir møtt av en hyggelig og omsorgsfull lege. Jeg klarer ikke skjule nervene mine. Vi er så nære å være på tryggere grunn. Jeg er 11 uker og tre dager på vei. Da jeg ligger på undersøkelsesbenken og legen får frem bildet av det lille sammensunkne fosteret vet jeg allerede svaret. Det lille hjertet har sluttet å slå. Missed abortion kaller legen det. Samme kveld blir jeg lagt i narkose. Inngrepet er ukomplisert. Smertene i kroppen, kvalmen og søvnløsheten jeg opplever de neste dagene, er det sorgen som påfører meg.

På nytt står vi overfor spørsmålet – hva nå? Nok en gang må vi ta stilling til om Geir kan dra eller ikke, og vi har egentlig ingen betenkningstid. Geir har fått beskjed om å møte på Ørland hovedflystasjon så raskt som mulig. Situasjonen er fortvilende, forvirrende og krevende.

Aborten var skjedd, det er ingenting vi kan gjøre med det. Spontanaborter skjer, dessverre, det vet vi meget godt. Dette var vår andre. Livet må gå videre, og vi enes om at Geir kan dra som planlagt. Et par dager senere er han reist. Nå må jeg være sterk! I de påfølgende dagene går jeg på autopilot og gråter i det stille når Caroline ikke kan se meg.

Dagene som alenemamma og «forsvarsenke» går fort, da jeg nå må gjøre alle oppgavene vi normalt er to om, alene. På en måte er det greit at jeg har mye å henge fingrene i, for da får ikke de triste tankene overtaket.

Det nærmer seg Carolines bursdag. Det er ikke første gangen jeg organiserer barneselskap alene, og det er heller ikke første gang Caroline fyller år uten at pappaen er hjemme. Hun har bursdag i slutten av oktober, en tid på året da han ofte har øvelse og nattflyging. Bursdagen er vellykket. Caroline er like blid og sprudlende som forventet av en 7 åring, men da Geir ringer hjem for å gratulere henne med dagen nekter hun å snakke med han. Det er sårt for oss begge.

Det er snart jul, og jeg leser ivrig informasjonsbrevene som kommer fra Hjemmestøtten på Ørland. Situasjonen i Kosovo og Serbia blir fremdeles beskrevet som spent. Det er en spesiell følelse, når jeg nå belager meg på å feire jul uten Geir. Jeg og Caroline pakker sirlig inn et par velvalgte gaver til han, og sender de avgårde til Italia og Grazzanise sammen med et brev fylt med kjærlighet. Vi gleder oss til å feire jul sammen med mine foreldre i Kristiansand.

Overraskelsen og gleden er ubeskrivelig stor da Geir plutselig kommer hjem i slutten av november. Nesten hele styrken er returnert til Norge i påvente av beslutning om inngripen av NATO. Han er utstyrt med personsøker og må være forberedt på å måtte returnere på kort varsel. Vi rekker å feire jul på Sørlandet, og nyttårsaften i Norland med hans familie. Det er deilig å være sammen igjen, og jeg glemmer nesten personsøkeren.

En dag i januar piper den imidlertid. Noen timer senere er Geir ute av døra på ubestemt tid, og jeg og Caroline er hjemme alene igjen. Akkurat hvordan hun reagerte denne dagen husker jeg ikke, men jeg glemmer aldri alle kveldene hun gråt seg i søvn. Eller hvordan hun krøp opp i sengen vår, la hodet på Geirs pute og tullet seg godt inn i dynen hans og sa: Det lukter pappa.

Det er vondt å se hvordan situasjonen påvirker Caroline. Hvordan hun savner pappaen sin. Jeg gjør så godt jeg kan som mor, men savner et fellesskap med andre i samme situasjon. Noen å utveksle erfaringer med, noen som kanskje ville forstå. Det hjelper ikke stort at Ørland hovedflystasjon arrangerer sosiale samlinger for familie og pårørende, når invitasjonene først kommer i etterkant av arrangementene. Jeg føler meg ganske alene.

Tankene spinner og jeg undres: Var det slik livet med en forsvarsmann skulle være? I så fall hadde jeg ikke hatt en anelse om hva jeg hadde valgt å si ja til den gangen da jeg var 19 år, hodestups forelsket og bestemte meg for å leve sammen med en soldat. Men hvordan kunne jeg det? Dette var det vel egentlig ingen som kunne forutse. Likevel – det var ikke denne virkeligheten jeg så for meg da vi flyttet sammen. At vi kanskje måtte flytte på oss i takt med hans karriere var jeg forberedt på, men at jeg skulle bli overlatt alt ansvaret hjemme alene mens han «kriget» i et annet land var jeg i alle fall ikke forberedt på.

Geir har senere fortalt meg at da han gikk inn i Luftforsvaret i 1987 var det for å få seg en utdannelse og en jobb, og i ytterste fall forsvare fedrelandet. Den gangen var det aldri snakk om noen deltagelse i Internasjonale operasjoner. De som ønsket å være med på slike ting meldte seg gjerne til FN tjeneste i Libanon.

I 1992 ble Jugoslavia oppløst, og trusselen fra øst eksisterte ikke lenger. Med dette endret også bruken av det norske forsvaret seg. Mobiliseringshæren var ikke lenger like relevant. Mobile enheter med rask responstid og som kunne settes inn i konfliktområder over hele kloden var det man så for seg. NATO opprettet derfor Immediate Reaction Force (IRF): flernasjonale land-, sjø- og luftstyrker som skulle være klare for øyeblikkelig utrykning.

På denne tiden hadde ikke det Norske forsvaret lov til å beordre personell til å krige i utlandet. Det var kun myntet på frivillighet. Da NATO opprettet IRF, ble løsningen i Forsvaret å opprette kontrakt med personell som var villige til å være en del av en slik styrke.

Dagene og ukene går. Vi savner Geir hele tiden, men blir på en måte vant til å være alene. Jeg forsøker å holde fast ved hverdagsrutinene i den tro at det er bra for Caroline. På fritiden er vi mye sammen med gode venner, og vi drar rett som det er på helgetur til foreldrene mine på Sørlandet. Det er alltid godt og trygt å komme dit.

Situasjonen i Kosovo forverrer seg og i slutten av mars braker det løs. NATO iverksetter flyangrep. Jeg får beskjed om å forholde meg til informasjonen som kommer via Geir og Hjemmestøtten, da nyhetene har en tendens til å overdramatisere situasjonen. Jeg kjenner likevel på uroligheten og er glad mannen min ikke er flyger.

Påsken står for tur. I stedet for å dra hjem til mine foreldre, som ville vært det mest naturlige valget for meg, bestemmer jeg meg for å ta med meg Caroline nordover og tilbringe påskedagene sammen med Geirs foreldre og yngre søsken. Jeg tror det var et bra valg. Ikke bare for Caroline, men for flere av oss med tanke på omstendighetene.

Geir er hjemme på perm i mars, og så igjen i begynnelsen av mai. Det er godt å få være sammen litt, men for Caroline betyr det også at hun må gjennom flere avskjeder med pappaen sin. På forsommeren har han vært ute i mer enn 6mnd, har oppfylt kontrakten og innvilges sin søknad om å få avslutte sin deltagelse i Allied Force pr. 1.juli 1999. Vi ser frem til sommerferien som vi skal tilbringe sammen på Kreta.

Et år seinere flytter vi tilbake til Bodø etter tre år på Østlandet. Hendelsene 11. september 2001 utløser en hel rekke INTOPS for jagerflyvåpenet, og vi som familie berøres igjen og igjen.

Jorunn K. Almendingen