Nå er det 35 år siden min far døde.

I dag er det på dagen 35 år siden faren min døde.

Da krigen kom til Norge ble faren min en aktiv deltaker i motstanden mot tyskerne. Han sa lite om hva han hadde opplevd. Det jeg vet er at han ble tatt av tyskerne, fengslet og torturert. Senere rømte han over til Sverige med bistand fra gode hjelpere. Han hadde blitt angitt i forkant. Han viste meg en gang en «beinklemme» på Hjemmefrontmuseet og forklarte meg at en sånn hadde de brukt på ham under avhør. Nevnte aldri noe om følelser, hvordan det ble opplevd eller hva han tenkte om det, bortsett fra en kommentar: «Det hjalp dem ikke å plage meg.» Uansett ønsket han å vise meg denne klemma. Det var veldig viktig for han å gjøre oss barna bevisste på historien, og Hjemmefrontmuseet var obligatorisk.

Far var en meget snill mann, varm, kjærlig og tilstede når han var sammen med meg. Som sjef var han meget godt likt, og var kjent som en god læremester overfor nybegynnere i sitt fag. Tålmodig, forklarende og inkluderende. Hjemmet vårt var «åpent», og venner kom og gikk, far hadde en evne til å prate godt med alle, uavhengig av alder eller posisjon i samfunnet. Var en sentral figur i idrettslivet i bygda.

Men jeg vet at far hadde mange demoner med seg fra krigen. Ikke bare fra fengsling og tortur. Hadde også vært i skuddveksling hvor liv gikk tapt, men det jeg tror tok ham mest, var at han ble angitt. Far snakket som nevnt lite om krigen. Typisk for hans generasjon var at man ikke pratet om «problemer» Å søke hjelp var ikke på tale- hjelp for hva? At man hadde «nerveproblemer»? Var svak?

Far var alkoholiker, og drakk i perioder. Dagevis i strekk når det satte i gang, uten forvarsel. Da var han en ren satan å ha med å gjøre, med kraftige humørsvingninger og plutselige og voldsomme utfall mot resten av familien. Kunne helt ut av det blå nekte oss barna å gå ut, ingen forklaring. Eller et plutselig «oppgjør» fordi vi kunne ha en venn han ikke likte trynet på, og som han nektet oss å ha kontakt med «fra nå av.» Vi var bortskjemte, visste ingenting om livet, tenkte bare på oss selv, visste ikke hva motgang var osv osv. Han slo ikke. Brølte og skjelte oss ut, kastet og veltet stoler, ting o.l. Var veldig stygg i munnen og kom med mange sårende karakteristikker. Veldig skremmende når det stod på. Mor sa aldri noe, ble helt usynlig, gjorde ikke noe for å stoppe ham, selv når han oppførte seg som en tyrann overfor oss barn- og henne. Først mange år etter fars død var hun tilgjengelig for å snakke om hvordan ting hadde vært, noe som var en stor lettelse for meg, og som hjalp meg mye.

Jeg utviklet et voldsom sinne mot far. Jeg hadde også en sterk avmaktsfølelse, avmakt fordi jeg var for liten til å ta igjen. Mine søsken flyttet tidlig ut- naturlig nok, og jeg ble igjen alene. Situasjonen var ellers den samme, med drikking, utskjelling, plutselige innfall hvor jeg måtte «stå til rette» for ting jeg ikke ante sammenhengen i. Fra jeg var ganske liten husker jeg at jeg tenkte ….»en dag skal jeg ta igjen, en dag skal jeg ta igjen….»

Det siste året han levde hadde vi mange konflikter. «Konflikter» er egentlig mildt uttrykt. Ved flere anledninger jaget jeg ham i seng, kort og godt kommanderte og truet ham til å legge seg, ….»du og den jævla fylla di…» I de situasjonene ble far redd meg. Trist. En far skal ikke være redd for sønnen sin, eller omvendt. Jeg var 17 år da far døde brått av hjerneslag. Vi fikk ikke snakket sammen før han døde, så de negative spøkelsene levde sitt eget liv i mange år etterpå. I tidlige år, langt ut i ungdomsårene og som tidlig voksen var jeg kjent for å ha et ekstremt sinne. Jeg hadde mer enn et «kraftig temperament». Hos meg var det enda noen hakk, som omgivelsene fant ubegripelig og enkelte ganger direkte skremmende.

Jeg er slett ikke noe offer, men når det er sagt, spiller sammenhengen med hvordan jeg vokste opp en rolle. Uansett hvordan ting har vært kan det rettes opp og man kan få fred med seg selv og sine nærmeste. Men man må ta tak, enten ved egen hjelp eller andres.

Jeg benytter samtidig anledningen til å ønske alle pårørende og veteraner en fortsatt fredelig og koselig julefeiring, og håper 2017 vil bringe glede, lykke og god helse.

Vennlig hilsen
Bjørn
Pårørende
Veteran