Norske soldater beskutt – om å vente på en telefon

pårørende ensom tenker For noen år siden var kjæresten min i Afghanistan. Det var tøft da han reiste, for vi hadde bare vært sammen i litt over et halvt år og vi var fortsatt stormende forelsket. Det er aldri gøy å være borte fra den du er forelsket i. Og når han i tillegg ikke kan ha med mobiltelefonen, og du ikke vet hvor ofte du får pratet med han, er det ekstra vanskelig. Spesielt når han skal i et konfliktområde. Men dra, det måtte han.

Jeg vil fortelle om en episode som kan beskrive litt hvor vanskelig det kan være å være hjemme når man må forholde seg til mediene og når man ikke får kommunisert med den som er ute.

Det var påske og jeg var på fjellet sammen med mamma og stefaren min. Jeg prøvde så godt jeg kunne å koble av og kose meg med ski og påskekrim. De siste ukene hadde vært tøffe. Mye tøffere enn jeg trodde, det var harde tak for de norske soldatene i Afghanistan på den tiden. Men, nå skulle jeg altså slappe av i ferien. Og det gikk til en viss grad. Med jevne mellomrom måtte jeg som vanlig sjekke nyhetene for å se om det hadde skjedd noe.

Vi satt og spiste middag da jeg plutselig fikk for meg at jeg måtte sjekke nyhetene. Jeg reiste meg fra bordet og gikk til den nærmeste mediekilden jeg fant, tven. Det gikk ingen nyheter på tv akkurat da så jeg sjekket tekst-tv. Da slo det mot meg som et hardt slag i ansiktet: ”Norske soldater beskutt i Ghowrmach”. Jeg stivnet helt til og satt meg ned i sofaen. Det var bare en liten notis og det sto ikke mer enn at norske soldater har blitt beskutt i Ghowrmach. Jeg var 99% sikker på at det var kjæresten min. Laget hans var sammen et annet norsk lag og jeg visste at de var de eneste norske i det området. Mamma og stefaren min skjønte med en gang at det var noe galt. Men hva sier man til datteren sin i en sånn situasjon? Jeg ble sittende i sofaen stiv av skrekk. Han hadde jo sagt at han skulle ringe i kveld. Jeg turte ikke å ringe svigerfamilien min. Jeg ville jo ikke gjøre dem redde. Jeg hadde ikke noe telefonnummer jeg kunne ringe og brosjyren ”Soldaten reiser ut” lå igjen hjemme.

Resten av kvelden gikk med til å sitte foran tven og pcen min og oppdatere nyhetene. Men ingen ting nytt kom. Jeg hørte heller ikke noe fra kjæresten min. Det ble ikke noe søvn den natten.

Litt utpå dagen, dagen etter ringte kjæresten min. Det føltes som en evighet. Han var munter i stemmen og lurte på hvordan jeg hadde det på fjellet, som om ingenting hadde skjedd. Jeg knakk sammen og lurte på om alt var bra med han. ”Ja, her er alt bra”, svart han, ”hvordan det?” Jeg fortalte om notisen og at jeg hadde vært livredd. Jeg hørte stemmen hans forandret seg litt, og han lurte på hvor jeg hadde sett dette. Så forsikret han meg om at det bare noen skudd langt unna og at det gikk så fint, så.

Den dagen skjønte jeg at det han sa ble ”pakket inn”. Jeg skjønte også at mediene ikke tar hensyn til oss som sitter hjemme. Jeg trodde pårørende skulle bli kontaktet før mediene gikk ut med en sak, men her hadde det altså skjedd en glipp.

Jeg får mange spørsmål fra folk som spør om hvis jeg kunne velge; ville jeg ønsket at han skulle si det akkurat sånn som det var i Afghanistan og alle hendelsene de var i, eller ville jeg ønsket at han skulle fortsette å ”pakke” sannheten inn? Jeg vet helt ærlig ikke svaret på det, men jeg tror jeg ville gått for en ”lett innpakning”.