Soldatenes familier blir med i krigen

Jeg er heldig. Jeg er gift med en fantastisk mann. En omsorgsfull mann, en modig mann, en mann som kjemper for det han tror på. Jeg er gift med en kriger.

Jeg husker første gang jeg traff mannen min. Jeg var på fest med gode venner da en høy, bredskuldret kar dukket opp i døra. Han kunne gått rett inn i en hovedrolle i ”Vikings” der han stod med kortklipt hår, kraftige overarmer og et alvorlig drag over øynene.  Ja, han der var jo flott, men sikkert fryktelig kjedelig, husker jeg at jeg tenkte da han rakte fram en enorm neve for å hilse. Ikke akkurat noe for ei gladjente som meg. Jeg liker positive folk som skravler og får meg til å le. Ikke sånne tause superhelter hvor smilebåndet sitter like stramt som bicepsen.

Hva jeg ikke visste var at denne mannen hadde tilbragt det siste halvåret i Kabul, han hadde nylig gravlagt en av sine kamerater og han var kanskje ikke helt i festmodus. Men han gjorde så godt han kunne og et sted på veien gjorde han sterkt inntrykk. I dag, mange år senere, er vi altså gift.

Det var ikke gitt at det skulle bli slik. Kort tid etter at jeg traff mannen min, reiste han fra meg. Vi var unge, lykkelige og hodestups forelsket begge to. Vi ville bare være sammen, men han måtte reise. Ikke til Trondheim for å gå på skole, eller til Nordsjøen for å jobbe. Nei, min mann reiste til Afghanistan.

Vi prøvde å nyte sommeren og kose oss uten tanke for den forestående avskjeden. Men D-dagen måtte komme, og en dag i juli dro han. Det ble starten på en tøff, men lærerik tid for oss begge.

Jeg husker vi sa ha det utenfor kaserna kvelden før. For oss var det best sånn, ingen av oss orket noe tåredryppende flyplass-farvel. På tur hjem gråt jeg ikke. Dette må bare gå, tenkte jeg. Der og da var jeg sterk.

Dagene gikk og jeg var alene. Avstanden fra euforisk lykkerus og sorgløse uker med drømmemannen, til en ensom tilværelse hjemme var stor. Leiligheten var fryktelig tom. Etter jobb dro jeg rett på treningssenteret. Tok gjerne en dobbelttime med påfølgende styrkeøkt bare for å slippe å være hjemme.

Jeg visste veldig lite. Jeg ble ikke invitert på familiedager eller samlinger. Det var ikke så mye sånt på den tiden, her har nok Forsvaret blitt bedre de siste årene. Dette var et savn, for jeg trengte informasjon. Mye informasjon. Det hendte jeg satt med telefonen i hånda og funderte på å ringe til Forsvaret, men terskelen ble for høy. Hva skulle jeg si til dem? Jeg følte meg liten og alene. Jeg våket som en hauk over telefonen. Ville ikke gå glipp av en eneste samtale. Ble bunnløst fortvilet hver gang han hadde ringt og jeg ikke hadde hørt eller kunnet ta telefonen. Det var utrolig frustrerende å ikke kunne ringe tilbake.

Heldigvis hadde mannen min den gang et oppdrag som gav han mulighet til å ringe hjem ganske ofte. Så han ringte og vi snakket. Og snakket, og snakket og snakket. I ettertid har jeg tenkt at det utrolig nok var en fin måte å starte et forhold på, for avstanden og den spesielle situasjonen lærte oss mye om å sette pris på hverandre. Hvor merkelig det enn kan høres ut så bidro deployeringen til å knytte oss tettere sammen. Og så måtte man jo være kreativ. Jeg fikk roser på døra, han fikk brev og små overraskelser i feltposten. Dette ble lyspunkter i hverdagen som hjalp oss å holde liv i forholdet på tross av atskillelsen.

Men det er ikke til å komme unna at tiden han var ute var tung. Og det er ikke alltid så lett å snakke når man lever i så ulike verdener som det man gjør når den ene parten er hjemme i fredelige Norge, og den andre ute i en konfliktsone. Noen misforståelser og krasjlandinger ble det for oss også. Men den verste smellen var vi ikke forberedt på –den kom når han kom hjem.

Her hadde jeg gått og gledet meg til få tilbake kjæresten min. Vi skulle møtes i byen, vi skulle til Spania, vi skulle være sammen med venner og kose oss. Endelig skulle jeg få tilbake livet mitt. Slik ble det ikke. Min store, tøffe soldat ville bare sove. Hele ferien var han i en evig døs, enten vi var ute eller hjemme. Han ville helst ikke være sammen med andre enn meg. Jeg ble irritert, skuffet, oppgitt og sint. Siden forholdet var så nytt ble jeg også litt skeptisk, var det sånn han egentlig var? Husket jeg feil? Hvor ble det av kjæresten min? Han var så forandret. Gikk hele tiden og så seg over skuldra. Han var folkesky og paranoid. Kom det noen med et kamera, så rømte han. Å få med meg ham på en buss eller en t-bane kunne jeg bare glemme. Han skvatt opp av den minste lyd og hvis jeg dro ham med meg ut blant folk kunne han finne på å gå og sette seg for seg selv i et rom.

Han kasta seg rundt i senga om nettene, mumlet og bablet og sov urolig. Han ble også ekstremt overbeskyttende og jeg begynte å føle meg ufri. Jeg syntes han sa og tenkte mye rart. Han likte ikke å gå ut uten børsa si, fortalte han meg en dag. Han følte seg så naken. Ingen med vettet i behold vil vel gå rundt med våpen på gata i Norge, tenkte jeg, og ble mer og mer oppgitt. Det hele kulminerte i en grundig krangel hvor vi heldigvis fikk snakket godt ut om tingene. Etter hvert ble han også roligere og mer ”normal” igjen.

I ettertid ler jeg av det. Men mens det stod på var det ikke morsomt. Hvis vi ikke begge hadde vært så innstilt på å snakke oss gjennom uenighetene, og hvis ikke mannen min hadde vært så åpen og flink til å kommunisere følelsene sine som han er, tror jeg ikke vi hadde klart å holde sammen.

Jeg skulle ønske jeg hadde vært bedre forberedt på tiden etterpå. Jeg skulle ønske jeg hadde møtt ham med større forståelse og omsorg, det var jo det han trengte. Jeg skjønner det nå, men jeg skjønte det ikke da. Vi har heldigvis lært av erfaringene våre og neste gang han reiser vet jeg at vi vil klare det bedre.

Jeg er glad for at Forsvaret og samfunnet ellers har begynt å anerkjenne at når vi sender ut norske soldater til krigsområder, så sender vi også ut familiene deres. Det er viktig.

Jeg tror noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å ta vare på soldatene som reiser ut og løser tøffe oppdrag, er å samtidig jobbe for at de kan ha et trygt og godt familieliv hjemme. Å ha noen å komme hjem til er god hjelp både for å kunne holde fokuset når man er ute, og for å kunne bearbeide sterke inntrykk når man kommer hjem. For det er vi i familien som er der når du våkner om natta, når du ikke vil gå ut av døra eller når tankene på elendigheten du måtte forlate uten å kunne gjøre noe med det hjemsøker deg i hverdagen. Da er det godt å ha en hånd å holde i.