“barn av en militærmann” – Noen betraktninger…

Her ligger jeg 23 år gammel, på en solseng i Hellas, og har bestemt meg for at jeg ønsker å dele min historie, mine erfaringer, rundt det å være barn av en militærmann som tjenestegjør i utlandet. Jeg vet bare ikke helt hvor jeg skal begynne. Oppdragene hans flyter liksom litt inn i hverandre og minnene kommer hulter til bulter sammen med mye følelser. Hvorfor har jeg valgt å dele historien min? Fordi jeg nettopp leste en artikkel om arbeidet som gjøres med barn av forsvarsforeldre, og det var bare så vidt at ikke tårene datt ned i cæsarsalaten min. Barna uttrykte akkurat samme følelser og reaksjoner som jeg selv hadde for noen år tilbake. Det var så deilig å se at jeg ikke var alene.

Så lenge jeg kan huske har pappa vært en militærmann, og så lenge jeg kan huske har han reist til utlandet på kortere og lengre oppdrag. Han jobber med F16, det vet jeg, og det visste jeg også når jeg var yngre. Akkurat hva han gjorde når han var i utlandet visste jeg derimot ikke. Jeg ble fortalt at han ikke jobbet “midt i krigen”, og sånn sett ikke var i stor fare. Jeg var et barn, men jeg var ikke dum. Det er alltid en viss fare. En gang våknet jeg opp av et mareritt midt på natten. Pappa var ikke utenlands, men jeg hadde drømt at han var det, og at han ble skutt på. Jeg var så oppskaket av drømmen at jeg ønsket å gå opp på rommet til mamma og pappa, men i gangen hang pappas beige sommershorts på et dørhåndtak, og på et merkelig vis ga det meg nok trygghet, slik at jeg kunne tusle inn på rommet mitt igjen. Pappa var hjemme. Det var bare et mareritt.

Små jenter er ofte opptatt av bursdager, spesielt sin egen. Nå skal jeg ikke si at pappa var utenlands hvert eneste år når jeg hadde bursdag for det ville sikkert vært en løgn, men at det skjedde nok mange ganger til at jeg følte det var hvert eneste år kan jeg si med hånda på hjertet. Jeg brukte mye tid som barn (og sikkert som voksen også) på å være sint på pappa. Sint fordi han ikke var der på bursdagen min. Sint fordi han ikke var der på julaften. Sint fordi jeg ikke visste eller forstod hvorfor han var borte, og hvor viktig jobben han gjorde var.

I artikkelen jeg leste tidligere i dag var det et barn som beskrev at hun ikke ville vite når pappaen dro, for det gjorde alt værre. Hun ønsket ikke å skulke skolen for å dra på café med ham før han dro. Dette kunne jeg kjenne meg igjen i på mange måter. Når pappa var utenlands nektet jeg å snakke i telefonen med ham, for hvis jeg hørte stemmen hans begynte jeg bare å gråte, og ble veldig lei meg. Det var bedre at når han var borte så var han borte.

Mamma derimot ønsket selvsagt å prate med pappa når hun kunne det, og da hun var gravid med lillebroren min var hun spesielt opptatt av å prate med pappa. Jeg husker mamma satt i telefonen (om det var med pappa husker jeg ikke) mens hun var gravid og hylskrek. Jeg var 11 år gammel og trøstet mammaen min så godt jeg kunne. Ikke mange dager etterpå kom pappa hjem på hasteperm for å ta seg av mamma litt, før han reiste tilbake i krigen. Akkurat det minnet med mamma skrikende ved telefonen har etset seg fast på netthinnen min.

Jeg har alltid vært veldig glad i pappaen min, og har drøssevis av gode minner om ting vi gjorde sammen som barn. Likevel følte jeg lenge at jeg og pappa ikke kunne snakke sammen. Alt ble så kunstig. Mamma kunne jeg snakke med om alt og forholdet vårt var tett og trygt. Jeg skylder på jobben til pappa for at ting var sånn mellom oss. I ettertid mens jeg har vært ung voksen har jeg følt at både jeg og pappa måtte legge ned en innsats for å gjøre forholdet vårt bedre.

Nå høres det kanskje ut som om pappas utenlandsreiser har vært helt forferdelige for meg, men jeg klarte meg som barn helt greit, men jeg syns det er ekstremt viktig å få fokus på hva det kan gjøre med barna, og at det er viktig at barna får mye informasjon, støtte og hjelp når fedre eller mødre er utenlands. Det bør kanskje nevnes at jeg har en mamma som har vært kronisk syk siden før jeg ble født, slik at min situasjon var kanskje en del annerledes enn for andre barn som har en frisk mor eller far hjemme, mens motparten er utenlands. Når det er sagt er alle familier ulike og alle barn er ulike. Noen takler kanskje veldig godt at pappa er i utlandet flere måneder i strekk. Andre får kanskje store problemer som gir utslag på skole eller andre arenaer.

Jeg syns det er godt å se at barna nå får en medalje, bok, film og lignende mens pappa eller mamma tjenestegjør i utlandet. Da jeg var barn fikk vi ingenting av verken info, hjelp eller oppmerksomhet. Og som lærer er jeg veldig opptatt av at barnas oppvekst skal være trygg og god. Jeg tror fortsatt det kan gjøres mer for barn av forsvarsforeldre.